VIS frem menneskene: Malgorzata Barczyk

Bli bedre kjent med Malgorzata Barczyk, senior innovasjonsutvikler i VIS.

Med bakgrunn innen livsvitenskap jobber Malgorzata som innovasjonsutvikler, hovedsakelig med prosjekter innen legemiddelutvikling, diagnostikk og medisinsk utstyr. I VIS bistår hun forskningsbaserte innovasjonsprosjekter med særlig fokus på immaterielle rettigheter (IP), kommersialiseringsstrategi og å hjelpe forskningsresultater fra laboratoriet og videre mot klinisk eller industriell anvendelse.

- Det jeg synes er aller mest givende, er å bidra til at solid forskning blir til produkter og løsninger som kan komme pasienter og samfunnet til gode.

Rollen ligger i skjæringspunktet mellom forskning, forretning og strategi. Hun hjelper forskerteam med å utvikle tydelige utviklings- og kommersialiseringsløp, og samtidig sikre verdiene som skapes gjennom gode IP-strategier.

- Min faglige styrke er å kombinere vitenskapelig innsikt med kommersiell forståelse og kompetanse innen immaterielle rettigheter. Jeg liker å ta kompleks forskning og omsette den til et tydelig verdiforslag, en solid beskyttelsesstrategi og en realistisk plan for videre utvikling.

- Jeg har også en rolle som IP Manager, hvor jeg støtter kollegaer i TTO-en med tidlige vurderinger av patenterbarheten til nye oppfinnelser fra forskningsinstitusjonene våre. Det innebærer å evaluere nye innmeldinger, identifisere sentrale IP-spørsmål og bidra til å legge et godt grunnlag for videre beskyttelse og kommersialisering. Dette er en del av jobben jeg setter stor pris på, fordi jeg får bidra på tvers av en bred portefølje og være med på å identifisere lovende idéer på et tidlig stadium.

Hva er typiske ting gründere, forskere eller kollegaer kommer til deg for?

– Forskere tar som regel kontakt når de ønsker hjelp til å forstå potensialet i forskningen sin og hva som skal til for å ta den videre. Det kan handle om å diskutere kommersielle muligheter, utvikle en IP-strategi, definere neste viktige milepæl eller forberede søknader om finansiering og dialog med potensielle samarbeidspartnere.

Jeg jobber ofte med forskere som trenger en sparringspartner som både forstår forskningen og veien videre mot praktisk anvendelse. Med bakgrunn innen livsvitenskap kan jeg også bidra i prosjekter som ledes av kollegaer i TTO-en, særlig når det er behov for kompetanse innen fagområder som biokjemi og molekylærbiologi. Jeg ønsker å være en person andre involverer tidlig – både for å diskutere muligheter og bidra til å skape retning og klarhet i komplekse prosjekter.

Kan du trekke fram et prosjekt, en gründer, forsker eller et ansvarsområde som har gjort særlig inntrykk på deg?

– Et prosjekt som har gjort et varig inntrykk på meg, er ETEC-vaksineprosjektet, ledet av oppfinnere ved Universitetet i Bergen og NORCE i samarbeid med forskere fra blant annet Frankrike, USA og India. Det var et av de første prosjektene jeg jobbet med da jeg begynte i VIS i 2014, og jeg har derfor fått følge reisen fra tidlig forskning til utviklingen av en faktisk vaksinekandidat.

Det som har gjort sterkest inntrykk på meg, er forskerteamets dedikasjon til å løse en av verdens store helseutfordringer. ETEC er en av de vanligste årsakene til alvorlig diarésykdom hos små barn i lav- og mellominntektsland, og rammer millioner av barn hvert eneste år – særlig barn under fem år. Gjentatte infeksjoner påvirker ikke bare overlevelse, men også vekst, utvikling og livslang helse. I de mest alvorlige tilfellene bidrar sykdommen også til barnedødelighet, noe som gjør behovet for en effektiv vaksine svært stort.

Min rolle har vært å støtte prosjektet gjennom innovasjons- og kommersialiseringsløpet. Det har vært både meningsfullt og inspirerende å få følge et prosjekt som over så mange år har hatt ett tydelig mål: å utvikle en vaksine som kan gjøre en reell forskjell for barn og lokalsamfunn som trenger den aller mest.

Kan du beskrive et prosjekt du følger, og et viktig gjennombrudd så langt?

– Et av prosjektene jeg jobber med, er det vi internt i VIS omtaler som «Radiosensitizer-prosjektet». Målet er å utvikle et legemiddel som gjør kreftceller mer følsomme for strålebehandling, samtidig som skade på friskt vev rundt svulsten begrenses.

Det som gjør prosjektet spesielt meningsfullt for meg, er hvor alvorlig utfordringen det tar tak i faktisk er. I 2020 ble det registrert om lag 19,3 millioner nye krefttilfeller på verdensbasis, og omtrent halvparten av alle kreftpasienter får strålebehandling som en del av behandlingen. Likevel har behandlingen begrenset effekt for mange fordi enkelte svulster enten er motstandsdyktige fra starten av eller utvikler motstand over tid. Denne motstandsdyktigheten er en viktig årsak til at behandling mislykkes, at kreften kommer tilbake lokalt og at prognosene blir dårligere. Samtidig er det ofte ikke mulig å øke stråledosen, fordi det også vil skade friskt vev og gi uakseptable bivirkninger.

Legemiddelet som utvikles av forskere ved Universitetet i Bergen, er utviklet for å gjøre kreftcellene mer mottakelige for strålebehandling, samtidig som risikoen for skade på normalt vev reduseres. Det som gjør prosjektet så motiverende for meg, er potensialet til å forbedre behandlingen for pasienter som i dag har få gode alternativer.

Min rolle har vært å koordinere arbeidet med immaterielle rettigheter og kommersialisering, samt fungere som prosjektets primære forretningskontakt.

Et viktig gjennombrudd så langt har vært de lovende prekliniske resultatene. Prosjektet har vist at legemiddelkandidaten gjør kreftceller mer følsomme for strålebehandling, slik at behandlingen får bedre effekt – selv ved lavere stråledoser. Sammenlignet med strålebehandling alene har kombinasjonsbehandlingen også gitt betydelig reduksjon av svulster i prekliniske studier, noe som er et svært lovende resultat.

Hvilket råd gir du ofte til gründere, forskere eller kollegaer?

– Hold alltid fokus på det reelle problemet du prøver å løse. God innovasjon handler ikke bare om å utvikle interessant teknologi, men om å forstå hvor teknologien kan gjøre en meningsfull forskjell. Hvilket udekket behov finnes? Hvem vil ha nytte av løsningen? Og hvilke forutsetninger må være på plass for at den faktisk skal skape verdi?

Når dette fundamentet er tydelig, blir det også langt enklere å ta gode beslutninger om immaterielle rettigheter, finansiering, samarbeidspartnere og den videre utviklingsstrategien.