Arven etter en superterapeut

Pasienter med helseangst står for en uforholdsmessig stor del av bruken av helsetjenester. Nå leder Ane Wilhelmsen-Langeland arbeidet med å sikre at en behandlingsmetode utviklet av hennes far ikke går tapt, men kan tas i bruk av flere.

– For de som har det verst, er dette et konstant bakteppe som går, og går, i hjernen, sier psykologspesialist og forsker Ane Wilhelmsen- Langeland.

Wilhelmsen-Langeland snakker om dem som sliter med helseangst – eller hypokondri – som rammer anslagsvis 3–5 prosent av befolkningen. For en del av disse utvikler det seg til en tilstand som griper inn i alle deler av livet. Denne pasientgruppen setter tydelige spor i helsetjenesten med hyppige legebesøk og tilbakevendende plager.

– Det tar enormt mye kapasitet. Mange klarer å stå i jobb, men bruker veldig mye energi på dette. Og noen blir så hemmet at de ikke klarer å jobbe i det hele tatt, selv om de egentlig er fysisk friske.

Pasientene som blir værende i systemet

Wilhelmsen-Langeland beskriver et mønster med hyppige konsultasjoner, henvisninger videre i systemet, undersøkelser som ikke gir tydelige diagnoser og uro. Studier viser at personer med helseangst bruker betydelig mer helsetjenester enn andre pasientgrupper, i noen tilfeller opptil 78 prosent mer.

– Det er ikke fordi de får for mye hjelp. Det er fordi de ikke får riktig hjelp. De får svar på det de ikke har, men ikke behandling for det de faktisk strever med. Det blir en stor belastning på systemet. Ikke bare i antall konsultasjoner, men i form av henvisninger og undersøkelser som ikke treffer kjernen i problemet.

Ved Hypokonderklinikken på Haraldsplass diakonale sykehus har psykiater Ingvard Wilhelmsen gjennom flere tiår utviklet en egen tilnærming og metodikk for behandling av helseangst. Resultatene har vært tydelige. Langtidsoppfølging viser betydelig reduksjon i både helseangst og depressive symptomer, med effekt som varer over mange år.

Likevel har metoden hatt en sårbarhet.

– Den har vært knyttet til én person, sier Wilhelmsen-Langeland.

– Selv om han har skrevet bøker og holdt foredrag, så er det mange behandlere som tenker at “dette får jeg ikke til”. At det handler om hans måte å være terapeut på. Og da risikerer man at kunnskapen forsvinner når han slutter.

Det var denne tanken som ga datteren ideén om å systematisere metoden og tilgjengeliggjøre den for andre behandlere.

– Jeg og min far var på en internasjonal konferanse om emosjoner der man diskuterte hva som faktisk skaper endring i terapi. Hva er det som gjør at folk forandrer seg?

– Da tenkte jeg: Hva er det egentlig han gjør? Hvis vi ser på det utenfra, hva er det som skjer i de timene?

Det ble starten på et arbeid som har pågått over flere år. Wilhelmsen-Langeland har alltid vært opptatt av å spisse og stille konkrete og kritiske spørsmål. Hva er det som virker? Hvorfor kan noen gå i terapi i årevis uten å endre seg, mens andre gjør det raskt? Hvilke små “nudges” er det som faktisk får folk til å endre perspektiv?

For å finne svar, gikk hun og en forskergruppe systematisk til verks.

– Vi startet med flere hundre koder

Sammen med professor Gerd Kvale og psykologspesialist Tore Børtveit ble terapiforløp filmet og samtaler analysert. Hver intervensjon, hver respons og hver endring i pasientens forståelse ble kartlagt.

– Vi startet med flere hundre koder. Alt vi kunne observere, forteller Wilhelmsen-Langeland og tilføyer:

– Så begynte vi å rydde. Hva går igjen? Hva er det som faktisk ser ut til å ha betydning?

Til slutt sto de igjen med rundt ti kjerneelementer, det hun beskriver som hovedingrediensene i behandlingen.

Manualen som nå utvikles, bygger på analyse av over 70 timer med terapimateriale.

– Vi har laget en slags oppskrift for å gjøre det mulig å lære bort det som faktisk fungerer.

Metoden springer ut av kognitiv terapi, men skiller seg fra mer tradisjonelle tilnærminger.

– Her jobbes det ikke først og fremst med symptomene. I denne metodikken, utviklet av Ingvard Wilhelmsen, jobbes det med hvordan man forholder seg til dem, sier Wilhelmsen-Langeland.

Hun beskriver en terapeutisk stil som både er støttende og tydelig.

– Det brukes metaforer, og det stilles spørsmål som kan være litt konfronterende, og vi utfordrer grunnantakelser om helse og sykdom. Det handler om å flytte perspektivet.

I stedet for å forsøke å fjerne ubehaget, arbeider pasienten med å tåle usikkerheten, og gradvis forholde seg annerledes til egne tanker.

– Endringen skjer når pasienten begynner å velge annerledes. Når de ikke går inn i de samme mønstrene som før.

Kan andre oppnå samme resultater?

Behandlingen er komprimert til 3–5 timer, med mulighet for en oppfølgingstime senere.

– Det høres lite ut, sier Wilhelmsen-Langeland, og legger til at det handler ikke om tid i seg selv, men å treffe kjernen driver i problemet.

Det avgjørende spørsmålet har vært om metoden lar seg overføre. Kan andre terapeuter oppnå de samme resultatene? I prosjektets tredje fase testes nå manualen av nye behandlere. Disse fikk en kort opplæring på én dag, lese foreløpig manual og ett terapiløp på video.

– Dette kunne de studere videre på egenhånd og studere det videre så mye de ville.

Foreløpige analyser tyder på at effekten holder – også når metoden brukes av andre.

– Hvis dette skal ha betydning fremover og kunne videreføres, må det fungere uavhengig av hvem som gir behandlingen, sier Wilhelmsen-Langeland.

Verdien av å tilgjengeliggjøre

Prosjektet følges opp av Randi Elisabeth Taxt i VIS - Vestlandets Innovasjonsselskap med mål om å gjøre metoden tilgjengelig for flere.

Det innebærer å bidra til å teste manualen, blant annet gjennom kvalifiseringsmidler fra Forskningsrådet samt å utvikle opplæringsprogram for terapeuter, vurdere digitale løsninger og etablere en bærekraftig og varig driftsmodell for behandlingen.

– Vi har hele tiden vært opptatte av at dette ikke bare skal bli et forskningsprosjekt som blir liggende, konstaterer Wilhlemsen-Langeland

– Jeg er også svært opptatt av at behandlingsmetoden, arven etter Wilhelmsen, skal leve videre og komme flest mulig pasienter og samfunnet som helhet til gode. Det er spennende at testingen av manualen så langt virker positivt. Målet på sikt må derfor være å skalere behandlingsmetoden både nasjonalt og internasjonalt, sier Taxt.

 Dersom metoden tas i bruk bredt, kan det bidra til å redusere unødvendige undersøkelser, korte ned behandlingsløp og frigjøre kapasitet i helsetjenesten.

– Vi har hele tiden vært opptatt av at dette ikke bare skal bli et forskningsprosjekt som blir liggende, sier hun.

Dersom metoden tas i bruk bredt, kan det bidra til å redusere unødvendige undersøkelser, korte ned behandlingsløp og frigjøre kapasitet i helsetjenesten.

For Wilhelmsen-Langeland handler det likevel om mer enn metodeutvikling.

– Dette er mennesker som bruker enormt mye av livet sitt på bekymring, sier hun.

– Hvis vi kan bidra til at de får det bedre, så er det i seg selv en stor verdi. Og så handler det om å ta vare på en behandling vi vet virker. Å sørge for at det ikke blir borte.