Simulas Kyrre Lekve har i flere debattinnlegg den senere tiden forsøkt å diskreditere verdiskapingen norske TTO-er bidrar til. Lekve hevder at den økonomiske avkastningen er for lav og velger å se bort i fra at verdiskaping handler om langt mer enn kortsiktige penger.
La det være helt klart: Vi skulle gjerne levert mer. Men innenfor rammene TTO-ene har tilgjengelig i dag mener vi at vi leverer ganske bra. Og at vi leverer stadig bedre. Vi kan også forsikre om at vi aldri kommer til å bli fornøyde. Det skriver Anders Haugland (adm. dir., VIS), Ole Kristian Hjelstuen (adm. dir., Inven2), Stein Eggan (adm. dir., NTNU TTO), Anne Cathrin Østebø (adm.dir., Validé), Asbjørn Lilletun (adm. dir., Norinnova) og Terje Landsgård (konstituert adm.dir., Kjeller Innovasjon).
Kyrre Lekve reduserer i sin retorikk suksesse ned til økonomisk utbytte. Han drar konklusjoner ut fra et datagrunnlag som er svakt, og som ikke er tilpasset oppdraget norske TTO-er skal levere på: verdiskaping i bred forstand. Lekves tilnærming har derfor møtt bred motstand fra universitet, forskere inkludert hans egen referansegruppe, entreprenører («Kontraproduktivt om TTO-er», Gisle Østereng, Aftenposten 3/12) og TTO-ledere.
Størrelse er viktig
Norske TTO-er er etablert for å bidra til at eiernes anvendbare forskningsresultater kommer samfunnet til nytte gjennom nye produkter, tjenester og prosesser. Løsningen med TTO-er kom etter en lovendring i 2003 som fjernet det såkalte «lærerunntaket», og som forpliktet universitet og høgskoler til å gjøre noe med resultatene.
De norske TTO-ene er ofte heleid eller delvis eid av flere utdanningsinstitusjoner og regionale helseforetak. Dette er en styrke. Det betyr at idetilfanget er mye større enn om vi bare skulle jobbet opp mot én institusjon. Og stort idetilfang er viktig, fordi vi vet at det bare er et fåtall ideer som lykkes. Størrelse er også viktig fordi det tiltrekker seg kompetente mennesker og bygger en sterk innovasjonskultur. I tillegg gir størrelse flere finansieringsmuligheter.
TTO-ene fungerer som «mellommenn» mellom akademia og næringslivet. Vi bygger relasjoner og tillit i begge leirer. Vi bidrar til at alle de partene som må jobbe sammen for at vi skal lykkes med innovasjonsprosjekter møtes. Vår modell har et bein i hver leir. Det bidrar til å få opp farten, interessen og alle de andre faktorene som skal til for å lykkes med vellykket kommersialisering av forskning.
Vi vil også påpeke at det er ingenting i litteraturen innenfor området som tilsier at organisasjon spiller noen rolle for en TTO sin prestasjon, ei heller at dette er en særnorsk organisering slik Kyrre Lekves rapport hevder. Dette har også kommet frem i flere innlegg i debatten den siste tiden.
Mer enn teknologioverføring
TTO-ene er spesialiserte miljøer, men med litt forskjellig oppdrag. Noen driver med ren TTO-virksomhet, mens andre også bidrar til infrastruktur for nyskaping. Katapultene Sustainable Energy og Ocean Innovation er gode eksempler på dette. Her kan forskningsinstitusjoner og næringsliv teste nye løsninger innen for eksempel vindkraft. Oppdraget vi skal løse handler med andre ord om langt mer enn å sikre patenter og starte selskaper på bakgrunn av dette.
Kyrre Lekve har i sine beregninger ikke tatt høyde for at TTO-enes eierandeler i oppstartsselskapene utvannes. Kahoot har en børsverdi på 7 milliarder kroner i dag, men NTNU TTO som bidro til å utvikle ideen solgte seg tidlig ut. Det ligger i TTO-enes natur at vi selger oss tidlig ut for å kunne investere midlene i nye innovative forskningsprosjekter. Da går vi også glipp av potensielt store inntekter. Men slik er det. Det er ikke ønskelig at TTO-en har størst mulig eierskap i oppstartselskaper. Tvert imot har TTO-enes eierskap blitt debattert, og det har blitt argumentert for at eierandelen bør være liten, og at det er private investorer og gründere som tar størst eierskap.
Simula unnlot å spørre
TTO-ene jobber ofte med teknologier som har lang vei til markedet. Legemidler og nye materialer kan ha utviklingsløp på 10 til 15 år. Simula, som ikke uventet kommer svært godt ut på ett målepunkt i sin egen rapport, kommersialiserer IT-prosjekter som har kortere vei til markedet og mulige inntekter. Dette utgjør en vesentlig forskjell når verdiskapingen skal beregnes i én enkelt dimensjon. TTOene vil svært gjerne måles på den verdiskapningen som betyr noe for eierne og samfunnet, enten det er evnen til å bidra til flest mulig oppstartsselskaper, selskaper med størst mulig vekstpotensial, lisensinntekter tilbake til forskning, patenter eller annen verdiskapning.
Vi kan si mye om Lekves bruk av data i rapporten. Forskning er det i hvert fall ikke. For da ville Lekve spurt norske TTO-er om hva som ligger bak inntektstallene Lekve har brukt som grunnlag i rapporten. Da ville Lekve forstått at tallene er sammensatte fordi han hadde fått vite at noe går til innovasjonsvirksomhet og noe går til andre oppgaver. Lekve ville fått vite at alle midlene fra Norges forskningsråd går til prosjekter i og fra forskningsinstitusjonene, mesteparten altså gjennom TTO-ene rett til forskningsinstitusjonene. Men Lekve unnlot å spørre.
Vi vil løse utfordringer, ikke bli rike
Det er først og fremst samfunnsoppdraget som driver oss. Vi er alle opptatt av at vi har et ansvar for å bidra til at Norge får de beste økosystemene for innovasjon som er mulig. Vi er opptatt av å få mest mulig ut av de rammevilkårene vi til enhver tid har til rådighet gjennom tett samarbeid med våre eiere Og sist, men ikke minst, vi er opptatt av at enda flere forskere skal se mulighetene som ligger i å kommersialisere forskningen sin. Ikke for å bli rik, men for å bidra til å løse de store utfordringene verden står overfor.
Lekve har gjentatte ganger laget regnestykker som stiller deres egen TTO-virksomhet i et godt lys, men som få andre i bransjen anerkjenner. Vi ønsker debatten velkommen, men den må foregå på det faktagrunnlaget som er viktig for universitetene, helseforetakene og de andre eierne. Lekves bidrag har fjernet debatten fra det som bør være kjernen: Å få til en bærekraftig omstilling i norsk samfunnsliv, til det beste for alle.